uker før siste avdrag av Slem hund for PS4 kom i butikkene, dukket det opp en hard lekkasje på internett for å ødelegge historien og irritere overraskelsen for mange av spillerne som har ventet på spillet i flere år. Jeg var en av dem som så det jævla bildet (ting fra å måtte følge med på nyhetene), så jeg skal fortelle deg hvordan opplevelsen min med spillet har vært etter å ha sagt informasjon på netthinnene mine (spoilere fremover).
spørsmål om hevn
Det ville være ganske ironisk å tro at personen som lekket spoilerbildet gjorde det. for hevn (Jeg minner deg om at hvis du fortsetter å lese, kommer jeg til å bryte historien med spillspoilere på de neste linjene). Og det er nettopp det historien om The Last of Us 2 handler om, en hevn som Ellie selv ønsker å samle etter å ha sett hvordan en ukjent kvinne ved navn Abby myrder Joel med ekstrem hardhet basert på slag med en kjepp.golf.
Bildet sirkulerte gjennom alle slags fora og sosiale nettverk, og selvfølgelig nådde det øynene mine, så jeg kunne vite på forhånd at Joel ville dø. Var det slutten på spillet? Jeg tenkte. Ingenting er lenger unna virkeligheten. Det var verken mer eller mindre enn begynnelsen, en kanne med kaldt vann som raskt ville sette oss i en situasjon og oppmuntre oss til å avsi dom i en personlig rettssak for skaden på en av favorittheltene våre.
kunsten å bedrage
Det er sant at den offisielle sammendraget av spillet forteller at Ellie begynner på et eventyr etter en tragisk hendelse, men jeg husket perfekt en offisiell trailer for spillet der Joel ble sett fortelle Ellie "trodde du virkelig at jeg skulle la deg være i fred" i denne?”, så jeg trodde døden burde være på slutten av historien. Villet av meg, svelget jeg fullstendig intensjonen med den nevnte scenen, siden jeg senere var i stand til å bekrefte at det var en modifisert scene for ikke å avsløre detaljer i historien.
I spillet blir ikke denne setningen sagt av Joel, siden han er død, men av Jesse, en god venn av Ellie som ikke skulle tillate henne å være alene i møte med fare, og viser at på Naughty Dog har de lekt med brukerne med ideen om å ikke gi ledetråder om historien. Husker du bildene av Ellie som rir alene på en hest gjennom gatene i Seattle? Vel, faktisk er hun ikke alene, men ledsaget av sin trofaste følgesvenn Dina.
Arbeidet med detaljer
Jeg innrømmer at den dagen jeg så bildet av Joel død mistet jeg håpet med spillet, men scenen er så hard at det føles helt annerledes å oppleve det mens du spiller det. En del av denne skylden ligger i den utrolige karakteriseringen av karakterene, som tilbyr ansiktsanimasjoner som er i stand til å uttrykke alle slags følelser uten å artikulere et eneste ord.
Arbeidet i dette aspektet er utrolig, til det punktet at man lever en ekte film i hver film. Merkelig nok ser det ut til at utviklerne har ønsket å demonstrere og vise frem arbeidet sitt på en ganske fin måte, siden i et av Ellies minner kan vi leke med henne foran et speil ganske enkelt ved å aktivere en serie grimaser med kontrollpinnen . Selv om det virker dumt, tillot dette meg å nyte den tekniske kvaliteten på detaljene i ansiktsuttrykkene, og føle Ellie med en utrolig naturlighet.
Det beste er at spillet er fullt av syke detaljer som gjør det mulig å formidle en spektakulær visjon av den virkelige verden. Måten snøen faller fra trærne på når vi kolliderer med grenene deres, tåken som vi puster ut når vi puster, hvordan snøstormen beveger klærne vi har på oss eller til og med å se hvordan det varme blodet til en smittet person smelter snøen litt etter. lite, er noen eksempler på detaljene som er tatt med. Seriøst, det er galskap.
Dette er ting som sannsynligvis går ubemerket hen, men de er tilstede i spillet nesten uten å være klar over det, og de lar deg føle spillet mer ekte enn du kanskje forventer på en stedfortredende måte, helt i bakgrunnen og nesten uten å legge merke til det.
Infiltrer eller bli en drapsmaskin
Når du spiller en The Last of Us del 2 du vil gjenopprette minner fra fortiden. Spillet opprettholder mange av mekanikkene i den første delen, og til tider føles det for kjent, men det er inkludert nye funksjoner som fungerer så godt at de lar spilleren definere sin egen spillestil.
På den ene siden kan du gjemme deg i buskene, kaste glassflasker for å distrahere fiender (inkludert trente hunder) og nå den døren som tar deg til neste nivå uten å bli sett. Eller tvert imot, du vil være i stand til å slippe sinne løs og gjøre slutt på alle de tilstedeværende med et enkelt slag.
Det vil ikke være lett, siden ammunisjon er mangelvare, så du må lære å administrere ressurser, lage medkits og diverse tilbehør umiddelbart og kort sagt overleve mens du er på farten. Denne improviserte ressursstyringen vil til tider føles rettferdig og begrenset, en følelse som er resultatet av den perfekte balansen som har blitt brukt i spillet. I mitt tilfelle har jeg spilt på moderat (normal) vanskelighetsgrad, og takket være min tvangsmessige vane med å sjekke hvert hjørne, har jeg vært i stand til å gå full av ressurser ved de fleste anledninger. For ja, å utforske kommer til å hjelpe deg mye Den siste av oss 2, til det punktet å kunne finne nye våpen i god tid.
Hvis du har spilt TLOU2 mens du holder avstand og lager så lite støy som mulig, oppfordrer vi deg til å spille den igjen og gjøre det motsatte. På denne måten vil du være i stand til å oppdage fiendenes nye oppførsel, tenke på lemlesting med hagleskudd og et helt snøskred av absolutt visceral gørr som vil få deg til å føle raseriet som Ellie og Abby gjemmer seg inni. Spillet føles ganske annerledes.
Det er ikke en åpen verden, men det ser ut som det
Dette å utforske er noe relativt, og det er scenariene de er ikke overdrevent store. De fleste av dem gjentar den samme strukturen, med unntak av byområdet i Seattle, hvor spillet presenterer sitt mest omfattende kart. I dette området vil vi kunne gå mellom gatene på jakt etter farbare bygninger, men mye av byen er avskåret og er ikke utforskbar, så den følelsen forsvinner ganske snart.
Dette er den delen av spillet hvor vi føler mer frihet, siden resten av nivåene er kart med en begynnelse og en slutt, med noen grener som tillater utforskning, men med en tydelig identifisert hovedbane som lar deg fortsette med spill uten å gå seg vill..
Men vet du hva? Uansett hvor begrenset kartet er, har jeg likt det som om det var uendelig. Feilen ligger i deres design, et sykt nivåsett og måten karakterene samhandler på mens vi går gjennom området. Kort sagt, scenen forblir i live.
Du kan snike deg gjennom et vindu i en bygning ved å knuse glasset, gå inn på et soverom og føle at det bodde noen der. Og det er at rommet har sin egen personlighet, med plakater av musikalske grupper, noter med minner, en uoppredd seng, samlinger av bøker... hvert rom har en omhyggelig design som skjuler historier før pandemien som er rammet i verden av The Last of Us.
En historie parallelt
Ville du være i stand til å ta på deg fiendens hud og forstå grunnene deres? Kunne du forstå den andre siden og tilgi? Det er dilemmaet han foreslår oss Den siste av oss 2, og det er at etter en første del der vi plasserer oss selv under kontrollene til Ellie for å jakte på Abby, returnerer spillet oss til begynnelsen for å sette oss inn i fiendens sko, med ideen om å vite hennes opprinnelse og forstå årsaken til all denne situasjonen ved å gjenta historiens tre dager fra den andre siden.
Tilnærmingen er fantastisk, men gameplayet gjentar seg dessverre (selv om Abby tilbyr en mer aggressiv og kraftig nærkamp og våpen), og dette kan bli slitsomt for mange. Og det er at etter 20 timers spill har spillet fortsatt en lang vei å gå, og når i mitt tilfelle kl. Totalt 30 timer med spilling. Å vite at du må gjenta de 3 dagene med historien fra den andre siden kan bli slitsomt, og det er kanskje en av de største ulempene vi har funnet i spillet.
Utforsk, drep infiserte eller fiender, nyt miljøet, løs et puslespill og se et minne fra fortiden. Om og om igjen gjentas syklusen, ikke bare fra Ellies side, men også fra Abbys, så mange kan føle en viss repeterende ettersmak i spillet. Noe jeg ser helt normalt.
smerten ved tilgivelse
Men hvis det er én ting denne historien har lært oss, så er det at hevn bare gir mer smerte, og kan til og med komme med mer tap. Historien om The Last of Us del 2 Det er veldig nødvendig, fordi det omhandler svært viktige spørsmål i samfunnet vårt, og dessuten får det oss til å føle at hevn er til liten nytte.
Som ethvert spill har det sine lys og sine skygger, siden det ikke har vært så banebrytende som den første delen på PS3 var, og det føles mindre innovativt enn man skulle tro, men narrativt og teknisk står vi overfor et kunstverk som må være spilt ja eller ja, og det er nok en gang prikken over i-en som den nåværende generasjonen konsoller fortjener.
Så mye som det gjør vondt, må du spille The Last of Us del 2 og igjen.